Forbikjøringer(jepp, revisited)

Siden jeg(på nytt)har startet med sykling som trening mot et klart definert mål, og på nytt er en slags middelmådighet som ikke en gang kan sies å være særlig perfeksjonert, blir det uvergerlig snakk om forbikjøring forbisykling. Dette er jo et fenomen som trigger mange av oss, og jeg kjenner selv av og til på en liten hang til dette.

Som regel er det jeg som blir forbisyklet, og som regel tåler jeg dette relativt godt. Det betyr at jeg biter det i meg, men gråten er selvsagt ikke langt unna. Jeg har beskrevet dette i et par tidligere innlegg som jeg ikke orker å finne akkurat nå, men kort oppsummert er alle forbisyklinger godkjente helt uavhengig av type sykkel, type rytter og type tur. Dette betyr for eksempel at om du sykler forbi en 3-åring som sitter på en sånn trehjuls-sykkel med en stang som mor(eller far)kan dytte småttingen på, så er det en godkjent forbisykling(det er ikke en strålende prestasjon, men forbisykling er det like forbanna). Det samme er det om du sykler forbi en eldre dame på en gammel sykkel med maks tre gir og ballongdekk, det teller det også.

Når det gjelder dette med å bli forbisyklet er det selvsagt viktig å ha unnskyldningene på lur, – jeg er på en sone-1 tur, jeg roet meg litt ned etter å ha gønnet opp Lurahammeren(haha, I wish), eller man kan(i ekstreme nødstillfeller)late som man har tekniske problemer av noe slag.

Alle disse forklaringene har selvsagt bakgrunn i en sann historie fra virkeligheten. For noen uker siden syklet jeg til jobb litt senere enn vanlig siden jeg skulle på kurs i motiverende intervju, som i hovedsak går på å gjenta det siste som blir sagt til deg(jaså, så det går ut på å gjenta det siste som blir sagt?), eller evt. komme med et synonym for det du sa(jaha, så det dreier seg om å si noe lignende?). I et slakt parti der tok jeg igjen en mann som syklet litt saktere enn det jeg gjorde og dermed syklet jeg forbi og fortsatte i Strandgaten mot den lille humpen i veien der den går over jernbanen, jeg roet meg littegrann ned og heisann, der kom samme mann på utsiden av meg gitt(han tok lite hensyn til den traileren som måtte bremse opp(og som tutet gaaanske kraftig på ham)men forbi kom han. Selvsagt littegrann irriterende(men jeg hadde sola i øynene akkurat her), men sånn er livet for en som ikke akkurat klatrer som … eeeehhh, en som er skikkelig god til å klatre. Jeg fikk heller ikke sjansen til å ta ham igjen da han tok rett fram, mens jeg svingte til høyre mot den fryktede Lurahammeren.

Jeg fikk et bestemt inntrykk av at vedkommende tok et seriøst magadrag for å sykle forbi meg, men det er jo lov.

På hjemveien, ganske nærme sentrum tok jeg plutselig igjen samme mann … og uten å lage noe stort nummer av det syklet jeg forbi ham igjen. Det var litt festlig, men jeg visste ikke at det skulle bli ennå bedre(ja, jeg er ikke et bedre menneske enn dette dessverre), for jeg måtte innom Spinn for å kjøpe nye klosser til skoene mine, som det jo var et visst behov for.

Jeg brukte ikke langt tid i butikken, og til min store forbløffelse fikk jeg øye på den forbisyklede syklisten et stykke oppe i Austråttbakken,

og nå skal jeg lett rømme inn at det gikk en liten djevel i meg. Så jeg tok i alt jeg kunne(som selvsagt ikke var så mye, men avstanden minket og minket, og rett før 98% innså jeg at jeg hadde en reell mulighet til å takke for den tøyseforbikjøringen tidligere på dagen(og velger her å ignorere at jeg muligens var like tøysete), så like etter toppen av bakken tok jeg ham igjen igjen(ahem), og kunne sykle glad og fornøyd resten av veien hjem.
At denne karen var ute på en sone-1 tur er selvsagt helt utenkelig

Ja, jeg er nok ikke noe bedre menneske, men den dagen var jeg en bedre syklist og som vi alle vet, en real forbisykling teller alltid, og to reale(nåvel)forbisyklinger teller ennå mer!

2012, sesongen er i gang! Helt sant.

Ok, noen synes kanskje det er sent å starte sesongen i slutten av februar, og de har forsåvidt rett i det. Ikke at jeg ikke hadde tanker om å sykle tidligere altså, det er ikke gode intensjoner det skorter på hos meg, det er mer det med å gjennomføre dem.

Jeg har f. eks. kjøpt meg en fin-fin balanserulle som jeg tenkte jeg kunne sykle litt på når konemor var på kveldsvakt og ungene var i seng … har jeg syklet på den? Neida. Har jeg prøvd den? Njaaaei, har ikke det. Har konemor testet den? Jepp! Gikk det bra? Javisst, mye fordi jeg støttet henne hele tiden.

Men nå er altså sesongen i gang, gode intensjoner er(i hvertfall delvis)gjort om til reelle sykkelturer. Noen vil muligens starte med noen forsiktige turer i nabolaget, kanskje noen bakkeintervaller i en ikke altfor lang bakke. Det har jo tross alt ikke blitt syklet sååååå mye de siste månendene. Tenker jeg sånn? Ja, jeg gjør jo i og for seg det, men når vinterferien er et faktum, og den lille vovven skal være med på ferie er det jo som kjent ikke plass til alle i bilen. Så da er det jeg som tyr til en kombo av NSB og sykkelen. Nå er det ikke sånn alvorlig langt det skal sykles, det er snakk om 5 mil sånn ca. og det er heller ikke flere pass som skal … ehhh passeres. Det er uansett fem mil, og siden jeg er vant til å syklefortfort-ish, så måtte jeg selvsagt tråkke litt ekstra til fra Snartemo retning Lista sist torsdag. Rapportene var at all snø og is hadde regnet bort, yr.no meldte om bra vær, så jeg tenkte at Det Grønne Lynet måtte være et fint alternativ.

Det Grønne Lynet er forresten i ferd med å bli omskapt til en supercommuter, og var nå kommet så langt på veien at den var blitt utstyrt med et feiende flott bagasjebrett(bildet er ikke tatt ennå), og jeg skal si at det var litt anderledes å kjenne på ca. 10 kg på bagasjebrettet i litt krappe svinger osv. osv. Dette gjorde meg forsåvidt heller ikke til noe bakkemonster, men der er jeg såpass dårlig at det egentlig bare er fint å ha noe(ekstra)å skylde på(som om ikke det å være dårlig skulle være bra nok).

Siden jeg hadde husket min Edge 500 på denne turen var det klinkende klart allerede fra start at dette kom til å gå sakte, til gjengjeld ville pulsen være høy. Det gikk sånn noenlunde greit fram til Lyngdal. Etter Lyngdal er det blitt noen fine nye tunneller der man sykler utenom dem på den gamle veien, fin-fin løsning egentlig, men det er jo ikke så mye trafikk der, og dermed blir f. eks. ikke is like fort slitt vekk som på en vanlig vei. Jeg så partiet med is i den slake oppoverbakken, jeg hadde god til til å stoppe før isen. Jeg så også at det var ganske lite is, og at det var veldig mange bare flekker i isen, så jeg tenkte: «Dette kan jeg sykle over». Det kunne jeg ikke! Jeg rakk å løse den høyre foten ut av pedalen, i hovedsak fordi jeg falt mot venstre tenker jeg. Det var ikke rare farten jeg hadde men det er nå uansett merkelig hvor vondt det er å bare falle til siden. Uansett var jeg ikke skadet, og ennå viktigere, ingen hadde sett meg. Det var bare å sykle videre(etter å gå forsiktig de siste 6 meterene med is). Snitthastigheten min var selvsagt fullstendig ødelagt av denne uplanlagte stoppen(for den var jo selvsagt ikke ødelagt av den latterlig lave gjennomsnittsfarten jeg hadde holdt allerede, nei-nei-nei), og siden jeg, som vanlig, hadde planlagt mat på turen litt dårlig, ble det etterhvert tvingende nødvendig med en stopp i Farsund for en skolebolle og en halvliter sjokolademelk. Fantastisk! Det begynte forresten å regne bittelittegrann i Farsund, ikke fullt så fantastisk, og slett ikke noe yr.no hadde  tatt høyde for, men jeg var godt kledt, og ved godt mot. Sjokolademelken gjorde susen.

Strava forteller meg at turen til Lista var på rett over 50 km, underlig nok var returen på søndag på bare 47 km, til gjengjeld var det ennå mer slitsomme kilometer. Jeg regner med at alle vet hvor grusomme bakkene fra Kvås opp mot Snartemot er!! Strava forteller meg også at jeg hadde omtrent halvparten av begge turene på terskel … kanskje ikke sånn man anbefaler å starte med, men sånn er det. Særlig når man har et tog man skal rekke på Snartemot. Jeg hadde ikke mye høy i hatten på vei til Lyngdal og skal rømme inn at jeg snek meg i å stoppe og sjekke ut busstidene opp til Snartemo på en søndag. Det viste seg at jeg var 1 time for sein til den bussen som korresponderte best med 15:03 toget fra Snartemo, den bussen går fra Lyngdal klokken 11:59, men bare om du bestiller den minst to timer i forveien. Jeg ble så deprimert av dette at jeg glemte at jeg burde ha kjøpt noe mat på kiosken der(lærte altså nok en gang ingenting fra torsdagen, eller tidligere turer på sykkel, eller for den saks skyld konemor som lurte på om jeg skulle smøre niste), tenkte at to timer bør holde til Snartemo, og startet med syklingen igjen.

Det ble tyngre og tyngre, jeg kjente at jeg ble lei, slapp og ikke minst sulten. Jeg visste at jeg hadde omkring 15 km igjen og lurte på hvordan i all verden det skulle gå an med bare vann. Heldigvis kom jeg på en ting, jeg hadde jo et sånt fint kolibri-marsipan-påskeegg i bagen min som var stroppet forsvarlig fast på det fine bagasjebrettet. Men hadde jeg tid til å stoppe? Jeg tenkte at jeg sykler til Kvås før jeg stopper, men en snau km senere ble det klart at jeg måtte stoppe om jeg skulle ha håp om å klare det. Neste gang skal jeg ha marsipanen i en lomme i jakka. Eller noe annen mat lett tilgjengelig, uansett gjorde egget susen, og jeg tråkket lystelig i vei mot et Kvås som på mystisk vis virket å ligge lenger unna en noen gang, og tiden gikk.

De som er lokalkjente vet at det er noen voldsomme(ehhhe, nåja)bakker rett etter Kvås  i retning Snartemo(ok, sant skal sies, det er ikke på noen måte ille om man sykler littegrann sånn nå og da, bakken fra Kvås mot Konsmo derimot, den er ganske dryge)og jeg kjente på beina, farten og ikke minst tiden og begynte for alvor å få tvilen i mitt hjerte … «jeg rekker ikke toget» «Jeg rekker ikke toget» «neste tog er fullt» «jeg må faktisk sykle tilbake til Lyngdal og håpe det er plass på bussen til sykkelen min» Kanskje ikke den mest positive samtalen man kan ha meg seg selv, men sånn var det. Jeg kreket meg opp bakkene og bestemte meg for at jeg måtte rekke det, og på nærmest forunderlig vis klarte jeg det. Jeg rakk toget(med god margin til og med)og kunne sitte og puste lettet ut i solveggen på Snartemo stasjon. Da toget endelig kom kjøpte jeg all maten damen hadde i kafeen før jeg lykkelig kunne snuble meg på plass med lett skjelvende ben i vognen min. Sykkelsensongen er i gang.

Ingen T-O i år(heller)

Da er det vel egentlig klart, det blir ingen T-O på meg i år heller. I fjor ble det ikke noe T-O av den grunn at jeg ikke trente noenting(noe jeg fikk svi for i januar i år), og året før klarte jeg jo kunststykket å gå i bakken med hjernerystelse på tirsdagen før rittet startet … Så hva er det nå da? Treningen har ikke vært så aller verst(bortsett fra mangelen på langturtrening(som neppe er over med de to turene vi hadde i helgen)), jeg har satt av tid, og jeg har ikke veltet og pådratt meg hjernerystelse ennå. Joda, det viser seg at en noe perifer bekjent(såpass perifer at han ikke engang er facebook-venn)har planlagt å sykle Race Across America(eller RAAM som «vi» liker å kalle det). Et aldri så lite ritt på 4800 km, som må gjøres på minimum 12 døgn for å få det godkjent. (www.raceacrossamerica.org) For å gjennomføre noe sånt i soloklassen må man ha et mannskap der en bør/skal/må være litt bevandret innenfor helsefag. Det skulle vise seg at det ble meg. At jeg også kan skifte en innerslange har dessuten gjort at jeg skal øse av mine mekanikerkunnskaper på turen.

Forresten, det er da sikkert noen av dere som kjenner Jens, han som skal gjøre den tyngste delen av jobben med å sykle nesten 9 T-O`er på 12 dager. Han syklet med Team Jærens ekspresslag for to år siden, og Spinn Styrbjørn i fjor. Det blir med andre ord noe lenger i år for ham.

Dette er jo litt trist da det har vært moro med lag 3 til nå, men om ikke annet skal jeg jo se hvor langsom jeg kan være opp Byklebakken sammen med dere i slutten av måneden.

Dette betyr at det ikke blir noe Nordsjøritt, som egentlig ikke er noe stort tap. Jeg aner fortsatt ikke hvorfor jeg forsøkte å melde meg på, men jeg har en billett om noen er interessert i å kjøpe den. Det betyr også at om det er noen i lag 3 som ikke har kjøpt billett til T-O, og har funnet ut at det er kolossalt kjekt å sykle sammen, så er det muligheter for å kjøpe en billett der også.

Det er kjekt å sykle sammen, og det var kjekt med tur i helgen som var også. Det var ikke like kjekt hele tiden, Tonstadbakken var litt bedre enn sist gang jeg syklet den, men det var nok bare på grunn av været. Jeg mistenker at jeg var i litt bedre form for to år siden(det operative ordet er «litt» her), men da vi startet på bakken den gangen startet det med et regnvær som gjorde at Morten Z. AKA Mario-Morten rett og slett ødela den ene pedalen sin for å slippe å sykle mer(vi syklet med følgebil og matkasser for treningens skyld), denne gangen var det fremfor alt varmt, og det er en hul seier at jeg hverken stoppet opp eller ble dyttet i og med at jeg ikke klarte å holde følge med laget. På den annen side ble det en grei avslutning med Ragnhild og Fredrik som til og med var med og ventet på Helleland da jeg måtte ha mer vann og litt mat. Det var fin-fint å sykle inn til Grand Hotell og bli møtt av en smilende Torbjørn som gav meg en velfortjent kald en etter det som allikevel ble fine 17 mil.

Returen ble en ekstrem opptur for egen del. Antagelig delvis fordi jeg hadde lovet meg selv å sykle så billig som mulig(selv om jeg bidro i rullen de siste 400 meterne før vi kom til E39, og således også kan si at jeg var med … )for det var neppe bare langturtreningen fra dagen før som hadde fått effekt allerede. Uansett gikk det veldig fint, ja, sånn bortsett fra at jeg nesten forårsaket kræsj, velt og i hvertfall en nestenulykke rett før Bjerkrheim. Jeg satt helt bakerst, så framover og så at veien gikk fint rett fram og tenkte: «Nå er det på tide å spise littegrann» I det jeg har fått hånden i baklommen stopper laget nesten helt opp siden vi tross alt skulle ta av veien i en 90 graders sving. Heldigvis var det en bitteliten «skulder» av hardpakket grus mellom asfalten og den relativt bratte grøften der jeg kunne skli «grasiøst» opp på siden av de aller, aller fleste i laget mens jeg i det minste fikk begge hendene på styret igjen. Jeg lurer på om jeg sa noe sånt som: «wæææææææææææ» mens dette skjedde.

Note to self: Planlegg spisingen ørlite bedre!

Bakken opp til Gloppedalsura gikk veldig greit, og selv om pulsen var lavere enn dagen før i Tonstadbakken var jeg ikke såååå langt bak laget da jeg kom til toppen. Lappene på Byrkjedalstunet var like gode som de pleier, og på denne stoppen fikk jeg i det minste tid til å drikke kaffe(i motsetning til på GP`en der strenge-Torbjørn startet  laget igjen omtrent da trakteren var ferdig med en ny kanne. Straffen for å ikke kjøpe kaffe med en gang med andre ord). Resten av turen til Sandnes gikk veldig fint for egen del, og jeg fikk vist for meg selv at Oltedalsbakken er mye, mye slakere enn bakken opp fra Dirdal.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Sosialtur revisited, advarsel, gretten gubbe!

EDIT!!
Hele dette innlegget er skrevet med et utgangspunkt i at jeg trodde turen jeg skriver om var en sosialtur. Det var den ikke. Det betyr at utgangspunktet var galt, og kritikken mot denne turen var gal.

Hadde denne turen vært en sosialtur mener jeg forsåvidt at poenget mitt er gyldig, og poenget mitt er at sosialturene skal/bør/må foregå med en snittfart som ligger nærmere 25 enn 30 km/t.

Om noen skulle lese ut av dette at jeg mener at Team Jæren er ekskluderende er det også galt, snarere tvert i mot, så mener jeg at TJ-gjengen er særdeles inkluderende i sitt opplegg.

Nuvel, det opprinnelige innlegget kan leses, mye til spott og spe over dårlig kildekontroll, og en fullstendig gal forståelse av fakta.

Siden sist har Team Jæren arrangert en sosialtur til. Den gikk i strålende vær, og såvidt jeg forstår var den en suksess for de som var med på den. Heldigvis var jeg forhindret fra å delta på den i og med at jeg var på dagstur til snøen med konemor og de søte små.

Heldigvis? Ja, for når jeg ser at det har blitt syklet drøye  15 mil med en snitthastighet på rundt 30 km/t så  hadde ikke jeg hatt mye på den sosialturen å gjøre. OK, de som var med hadde sikkert en fin tur, og jeg har ingen problemer med å se at det er moro å holde en høy snittfart, samtidig som farten sikkert ble tilpasset gruppen. Det som jeg undrer meg over er hva dette har med sosialtur å gjøre. La meg først minne om hva som står om sosialturene på Team Jæren sine hjemmesider:

«Disse turene er åpne for alle og kjøres i et rolig sosialt tempo. Vi prøver også å få lagt inn en kaffestopp underveis, der det er mulig.»

Greit, for de som var med på turen denne onsdagen var 30,5 i gjennomsnittlig hastighet antagelig et rolig og sosialt tempo, men dette er ikke en tur som er åpen for alle. Nå skjønner til og med jeg at det må settes en nedre grense for hvilken snitthastighet man skal bevege seg i, de fleste har tross alt lyst til å komme hjem før det er mørkt, problemet oppstår(etter min mening)i at det i utgangspunktet kommuniseres at sosialturen skal være åpne for alle, at det skal foregå i et rolig tempo osv. osv. Når da man/noen/jeg ser at turene aldeles ikke foregår i et rolig tempo, så blir man ikke akkurat fristet til å slenge seg med. Særlig ikke om man er fersk i gamet, ikke kjenner så mange og er usikker på om man klarer å sykle såpass fort som det til nå har blitt gjort på sosialturene … Med andre ord, jeg tror at måten sosialturene har blitt kjørt denne våren er ødeleggende for rekrutteringen og fellesskapet i Team Jæren.

OK, nå vil sikkert noen innvende at det ville blitt kjørt roligere om man hadde hatt med folk som syklet saktere, og det tror jeg på. Problemet er bare at det burde ikke være nødvendig.

Surmaget? Tja, kanskje, men så lenge man ønsker å opprettholde sosialturene som et tilbud til alle så vil jeg våge å påstå at man ekskluderer mange(særlig fra lag 3) ved å kjøre turene på denne måten.

Finnes det løsninger på dette? Ja, det vil jeg tro. Vi kan f. eks. fortsette med sosialturene som nå, så kan jeg og antagelig endel andre fra lag 3 finne på noe annet å gjøre de dagene. Eller vi kan arrangere sosialturer i to/tre avdelinger, eller kanskje vi sammen kan finne ut om det er en grense for snittfart som sosialturene i utgangspunktet skal holdes på? Bakgrunnen for sosialturene var jo å bli bedre kjent med hverandre og øke samholdet, også på tvers av lagene i TJ.  Det er klart for meg også at man må ha ett eller annet bunn-nivå på sosialturene, men jeg tror det nivået ligger på et snitt som er både under 28 og 30 km/t. Det ligger muligens rundt 25 for alt jeg vet.

Nuvel, kanskje jeg er helt på viddene her. Jeg bare tror at vi som ser hvor fort det blir syklet på sosialturer ikke akkurat stiller opp i kø utenfor Fredheim Arena 11. mai(jeg hadde ikke kunnet uansett, og skal sosialturene  fortsette som nå er det like greit).

Lørdagens finværstur

Dagen min startet ganske middels, siden mine barn er såpass små må de få lørdagsgodteri tidlig på dagen(hadde de fått det til barne-tv hadde det bare blitt kaos). Derfor stod to av mine søte små og hoppet i sengen min(og konemor sin)klokken 0700 og ropte: » Vi vil ha frokost, vi vil ha frokost». Jeg måtte opp omtrent på den tiden uansett og det var da jeg kjente hvor utrolig tunge bein jeg hadde, og da i særdeleshet lårene … sukk … Tankene om å skippe hele fellesturen lå snublende nære, det ville uansett passe bra i og med at jeg tross alt skulle på nattevakt på kvelden, og det var ikke akkurat ubegrenset med tid til søvn før jobb heller i og med at konemor skulle klemme inn en kort aftenvakt denne dagen også. Vel, ungene fikk frokost og snop, jeg fikk fred, fordragelighet(relativt sett) og frokost. Desverre skulle det vise seg at frokosten og en supergod kopp med kaffe(javisst, espresso)gjorde susen for beina. Ehhhh, det vil si at jeg følte meg såpass god at det ville være dustete å avlyse treningen. Dessuten så været usedvanlig bra ut, yr.no hadde meldt om svært moderate mengder med vind og jeg hadde i tillegg skiftet slange og pumpet opp bakdekket til et fullt ut akseptabelt trykk dagen før(det skulle vise seg at det muligens var gjort en noe suboptimal jobb senere).

Med andre ord ble det til å kle på seg sykkeltøy, og trille i retning Optimera. Desverre startet jeg ikke opp min trofaste Edge 500 ut fra en tanke om at jeg ikke ville sitte å se på en snitthastighet som var mye lavere enn den reelle i og med at det ville bli en stopp på 5-8 minutter på Optimera. Dette medførte jo at jeg ikke kunne logge over 100 kilometer på denne turen, men bare lusne 99,44 … fillern! På den annen side kunne jeg sitte og se på en betydelig bedre snitthastighet enn det jeg har gjort tidligere. Bare så synd at den skulle bli litt ødelagt av at jeg klarer å punktere etter omkring 435 meter av turen.  Så mye for jobben med å skifte slange og slikt på fredagskvelden altså.

Turen gikk i fint tempo, vi syklet i samlet flokk til Bore, der delte vi oss i to grupper og skulle kjøre rulle ned til Brusand. Min gruppe startet sist, og var antagelig litt raske på labben til å følge på i og med at vi syklet forbi den første gruppen uten at det var intensjonen i utgangspunktet(det betyr selvsagt ikke at det ikke regnes som en ren forbikjøring. Det er et sinnrikt poengsystem for dette som jeg evt. kan greie ut for en annen gang, men poeng er det). Vi nådde tåken når vi nærmet oss Nærland(om hukommelsen min fortsatt fungerer sånn noenlunde)og det var rett før vi kjørte på 44 igjen at jeg virkelig begynte å kjenne på det. Pulsen var ikke såååå høy, men følelsen var ikke bra i det hele tatt. Vel, det var bare å drikke en slurk eller to, og satse videre i håp om at det skulle bedre seg(det skulle det), jeg hadde tross alt syklet cirka 230 km allerede denne uken. Den samme følelsen skulle returnere rett før Jærgarden, men nå visste jeg at det snart bare var nedoverbakke til Brusand og en liten stopp for det som hadde vært et nødvendig ærend i noen mil allerede.

Solen var på plass på Brusand, og etterhvert kom vi oss avgårde på en for meg helt ny veibit. Det var litt svingete og smalt og det skulle etterhvert gå riktig fort med oss i det som nå atter var en samlet gruppe. Det hjalp sikkert ikke noe på farten(dvs. det hjalp jo veldig på farten)at vi hadde plukket med oss noen sprekinger fra lag 2 samt at vi hadde vinden i ryggen og en generell kjøreglede blant flere i laget, men det ble endel rykking og napping i en lengre periode. Relativt fort gikk det også. Heldigvis roet det seg ned etterhvert, og da vi kom til Kverneland og Ivar bestemte at vi måtte over til Figgjo for å komme over 100 km var det heldigvis så rolig oppover at selv jeg klarte å henge med. At det skulle bli så rolig i strekket fra Figgjo mot Sandnes på sykkelstien at vi skulle bli forbisyklet av en «matpakkesyklist» med ryggsekk og bagasjebrett ser jeg på som et rent arbeidsuhell og vil heretter late som om det ikke skjedde(jfr. reglene og poengene når det gjelder både forbikjøring og det å bli forbikjørt).

Ved Høyland kirke svingte jeg av og hjem for mat og søvn, og det var der jeg registrerte at jeg manglet 560 meter på rene 100 km. Jeg vurderte å sykle litt rundt om for å logge tilstrekkelige meter, men ville hjem, dessuten trøstet jeg meg med at jeg tross alt hadde syklet til Optimera allerede, og således strengt tatt var over 100 selv om jeg ikke kunne bevise det.

Tunge bein? Å jada, men nå skal jeg ikke sykle før tidligst på tirsdag(tror jeg).

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.

Litt sosialtur og mye våt rulletrening

Først av alt, at det ble litt sosialtur på onsdag var utelukkende mitt eget valg, og jeg ble nødet av de andre til og bli med opp til Byrkjedalstunet. Siden jeg følte at jeg ikke hadde kraften helt med meg i forhold til den farten det ble kjørt i var egentlig valget relativt enkelt for min del. Det er ikke så moro å være bremsekloss i bakkene, og det er fortsatt endel bakker igjen både før og etter Byrkjedalstunet når man står på Bue. Det var uansett en fin tur, og når jeg sammenligner statistikk for de andre så kjørte de totalt sett en tur med en snitthastighet som var omtrent 2,5 km/t høyere enn min, et riktig valg med andre ord.

En annen fordel med å sykle fra Bue mot Undheim alene var at det gikk såpass sakte at jeg hørte telefonen. Dette koblet jeg sammen med det faktum at bilen var på EU-kontroll, og ganske riktig. Det var ikke konemor, men mannen fra verkstedet som hadde funnet ut at dyseflensen måtte byttes … en helt annen ting er at jeg tenkte jeg kunne hente bilen etter nattevakt på torsdags morgen, tenkte jeg på å ringe og høre om den muligens ikke var klar? Neida! Var den klar? Nei, den var ikke det, men det er fint å sykle en liten runde sånn før man skal sove etter nattevakt.

Jeg var litt usikker på formen etter litt-sosialtur(den ekstra svingen til Forus etter nattevakt var jo nesten bare koselig i forhold), nattevakt og en nattevakt til på torsdagskvelden, men bestemte at jeg i hvertfall måtte starte med laget på rulletrening. Det var med andre ord bare å stå opp, spise frokost og såvidt rekke en kopp kaffe før jeg kastet meg på Det Grønne Lynet for å rekke Optimera til 1730 … Der oppe fant jeg fort ut at nå starter vi 1800. Så mye for å lese på timeplanen altså.

Nuvel, klokken ble etterhvert 1800, og vi var en god gjeng på drøye 20 stk(kan vi ha vært 23 montro?)som startet ferden sørover i noe som skulle vise seg å bli mer og mer regnvær. Det skulle også vise seg at det hadde vært mengder av traktorer på veiene nedover som hadde dratt gjørme og møkk utover veien, og med det regnet som kom var det forholdsvis uunngåelig at noe av dette havnet på diverse syklister. Konemor bare lo når han så meg da jeg kom hjem.

Det ble litt rykkete kjøring nedover, men sånn er det nok nå i starten. Hjemover ble det adskillig bedre siden vi delte oss i to i medvindene nordover. Jeg syklet alene over Skjeveland, og kom hjem(med punktering 150 meter hjemmenfra, litt uvant med såpass hell i uhell)akkurat sånn at det var tid til å vaske ansiket(det trengtes)skifte til tørre sykkelklær(det trengtes også), og spise noen skiver samt ta en kopp kaffe(jepp, det var behov for det også)før det var på tide å sykle til jobb. Jeg var usikker på hvordan det ville være å dra omtrent rett fra trening på jobb, men det ser jammen ut til at det har gått helt fint.

Da gjelder det å huske å bytte slange på Det Grønne Lynet, og helst da før lørdag morgen. Jeg satser på at yr.no sitt værvarsel for Sandnes på lørdag slår sånn noenlunde til, oppholdsvær og lite vind er helt greit for en liten langtur. Så gjelder det å klemme inn litt søvn før konemor jobber litt, samt se at Viking tar nok en sterk borteseier før det er på tide med nattevakt igjen.

Ellers tippet jeg helt feil vinner av Paris-Roubaix, på den annen side var det neppe mange som hadde Vansummeren som vinner av rittet. På søndag er det Amstel Gold Race, og nei, rittet går relativt langt fra elven(Amstel altså), og er heller ikke oppkalt etter elven. Det har nok mer med en sponsor å gjøre ja. Uansett er vi nå i Nederland, men i den delen som ikke er så flat at det gjør noe. Riktignok ikke de lengste bakkene, men over 20% river vel godt i beina tenker jeg(jeg tror vel egentlig ikke jeg har syklet i noe som er så bratt). Dette er starten på Ardenner-klassikerne selv om AGR strengt tatt ikke går i Ardennene i det hele tatt(Den Vallonske pilen og LBL følger i neste uke). Rittet sykles for 46 gang i år, og det kommer til å bli mye action og tjo og hei. Phillipe Gilbert vinner som han gjorde det i fjor, dette betyr også at «rekorden» på ulike vinnere de siste 30 årene faller, om noen da i det hele tatt forstod hva det skulle bety.

Snart P-R

Siden sist har jeg vært med på fellestur med lag 3, jeg har syklet Seldalsbakken igjen, og den var ikke blitt noe slakere siden sist … sukk, jeg burde vel ha montert 11-28 kassetten jeg har liggende i boden. Bortsett fra det var det en fin tur i veldig fint vær. Jeg klokket inn 65 km på min Edge 500, men kåling med computeren dagen etter gjorde at min «restitusjonstreningstur» for å hente bilen kom med som en aldri så liten ekstrasløyfe på lørdagens tur. Vel, jeg har i hvertfall lært hvordan man unngår det til en eventuell senere anledning. De andre syklet antagelig noe lenger da de tok turen ned Spinneribakken og om Ålgård, mens jeg syklet rett hjem over Søredalen. Jeg hadde tross alt et bryllup jeg skulle rekke, og det siste konemor sa før jeg syklet opp til Optimera lørdag morgen var: «Og du kommer IKKE for sent til vielsen» Klokken var vel omkring 1100 på toppen av Seldal, så jeg valgte det jeg antok ville være det raskeste alternativet hjem(jeg har siden hørt at jeg ikke hadde spart nevneverdig med tid på å sykle rundt Ålgård, men det kjentes i hvertfall raskere ut med Søredalen).

Søndagen startet veldig rolig, og ganske sent, men siden både barn og bil måtte hentes syklet både jeg og konemor til Stavanger. Vi hadde egentlig avtalt at jeg skulle kjøre hjem, men det ble til at jeg måtte sykle hjem igjen også, og siden jeg er ganske dårlig på å holde lav fart(nåja, alt er relativt)så ble det ikke helt den restitusjonstreningen jeg egentlig hadde sett for meg. La oss si at jeg kjente det godt i lårene på mandag. På den annen side visste jeg at det ikke ville bli rare syklingen hverken på tirsdag eller onsdag siden jeg jobbet natt og konemor jobbet kveld, så det var vel egentlig like greit med litt ekstra puls på søndag.

Det er nå drøye 11 uker til T-O, og 7 uker til Colorline, og jeg må vel rømme inn at jeg kjenner på at det godt kunne vært ganske mange flere uker til med tanke på formen. På den annen side er det lite annet å gjøre enn å være med på så mye jeg kan. Jeg skulle for eksempel gjerne syklet sosialturen på onsdag, men med nattevakt både før og etter er det ganske så umulige greier. Det blir i hvertfall kjedekjøring torsdag og langtur lørdag om ikke annet. Kanskje jeg kan lure meg ut en tur på søndag også?

De som fulgte Flandern rundt vet at jeg bommet på tipset mitt om Fabian som seierherre, smart kjøring av Nick Nuyens, selv om den som imponerte meg mest var Gilbert.

Kommende søndag er det Paris-Roubaix, og det tøffeste klassikerrittet i verden! Mange av brosteinspartiene som skal sykles ser ikke ut som de er lagt ut så mye som om de skulle være slengt rundt i drittsinne av en eller annen som i hvertfall ikke la mye vekt på framkommelighet. De som eventuelt tenker: «Hah, hvor vanskelig kan det være?» kan jo prøve seg på for eksempel Kongsgaten i Stavanger, start fra Hillevågsveien, kjør på med maks fart ned forbi busstasjonen og forsøk å tilpass deg slik at du får grønt lys i første lyskryss. Brosteinen starter omtrent i bunn av bakken om jeg ikke husker helt feil, så om du tråkker på maks så kan du ha god fart når du treffer brosteinen. Så er trikset å sykle så fort du kan helt til du kommer til Domkirken. Syntes du dette var litt tungt kan jeg trøste med at denne brosteinen er stuegulv i forhold til det meste i Paris-Roubaix. Det er ikke rart at mange av proffene velger sykler med litt lengre akselavstand, og dekk i bredde mellom 25 og 28 mm i tillegg. Det har forresten vært eksperimentert med dempegaffel i P-R, men det ble aldri noen stor suksess. Noe av grunnen kan kanskje være at det stort sett ble testet ut med en Rock Shox Judy, og de som husker den gaffelen(jeg hadde en sånn på en Gary Fisher Joshua som ikke hadde en god demper bak heller).

Vel, rittet arrangeres for 109. gang i år, så man kan vel trygt kalle det et ritt med en viss historie. Det startet i Paris fram til 1967, men da ble starten flyttet til en liten by ca. 60 km utenfor hovedstaden. Det medførte selvsagt ikke at man byttet navn på rittet. Vinneren av rittet får forresten en brostein, i motsetning til vinneren av Nordsjørittet som bare får en stein, men i motsetning til Nordsjørittet er P-R ca. 250 kilometer langt og en langt tøffere påkjenning på både sykler og ryttere(og ikke bare på grunn av lengden på rittet).

Fjorårets utgave ble vunnet av Fabian Cancellara og det er vel ikke høye odds på at han vinner igjen denne gangen. På den annen side er det nok noen som husker hva som skjedde da han dro i fra de andre og ingen av dem ble enig om å tette luken i fjor. Det vil han neppe få anledning til å gjøre i år, og basert på forsøket hans i Flandern sist søndag og hva som skjedde da ser det ut til at Fabian ikke er like god som i fjor. Eller kanskje han er mer tilbakeholden til å bruke hjelpemotor i år siden det ble så mye prat om det i fjor?

Det hadde vært moro om mannen som ble nummer tre i 2009 og to i 2010 hadde krabbet ett hakk til opp på søndag, det kan selvsagt godt skje, men da må laget hans sykle smartere, han må holde bedre og ikke minst må lagledelsen være litt mer offensive enn de var i Flandern. Det er tross at ikke hvert år man får anledning til å vinne Paris-Roubaix iført verdensmestertrøyen. Det kommer uansett til å bli stor kamp om seieren, både Phillipe Gilbert, Pulver-Tom og Flecha vil være med til slutt.

Skulle Tom Boonen vinne vil han klatre opp og tangere Roger De Vlaeminck sin rekord på fire seire. I etterkrigstiden er det bare fire andre som har tre seire, og det er Rik van Loy, Eddy Merckx(selvsagt), Franscesco Moser og dopegutten Johan Museeuw.

Det kommer uansett til å bli spennende, jeg håper på regn og med litt flaks kommer rittet til å være ferdig før klokken 1700 slik at jeg har god tid til å komme meg til stadion for å se Viking ta nok en tre-poenger, og sørge for at Molde og Ole-Gunnar blir stående på ett poeng etter tre runder.

Monstermekking, tempotrening, kjedekjøring og Flandern

Sist tirsdag var det på tide å være med på tempodrag i regi av Team Jæren, i forkant av dette fant jeg ut at jeg måtte montere den nye kompaktkranken min. Jeg hadde tenkt å montere ny kassett og nytt kjede også, men i en kombinasjon av at tiden ikke strakk til samt at jeg ikke fant kjedebryteren min måtte akkurat det utsettes littegrann. Her kommer forresten et helt gratis tips, ikke start med mekking av helt essensielle biter på sykkelen din en time før du skal dra hjemmefra for å rekke trening … Jeg gjorde jo det, og selve monteringen av krank(og kranklager)gikk strålende. Det som ikke var like strålende var at krankgiret mitt plutselig ikke ville samarbeide med klingene i det hele tatt, litt hysterisk monstermekking gjorde at det virket(sort of)og jeg rakk å komme opp til Optimera i tide(i motsetning til torsdag, men det kommer jeg til). Vel, når vi kommer oss vel ut på veien mot Voll, nærmere bestemt nesten til Folkvord plantesalg er det på tide å gire opp på storskiven(i den grad man kan kalle en 50-klinge for storskiven da)og da viser det seg at girjusteringen har vært noe suboptimal, kjedet går på utsiden av klingen og jeg rekker ikke å gire det ned igjen før jeg ser at jeg rett og slett får en liten snurr på kjdet … Det betød at jeg måtte stoppe, og dermed var jeg alene. Dermed ble det litt egentempotrening før jeg nådde igjen alle på vei tilbake igjen, da var vi nesten kommet til Voll ja. Så jeg tenkte at jeg skulle snu og bare henge meg på, men klarer selvsagt ikke å snu raskt nok, og dermed har jeg en 50-meters luke jeg ikke klarer å tette før de andre heldigvis stopper opp langsmed veien. For å gjøre en litt lang historie kort så ble det virkelig tempodrag med høy puls på meg, og etter en tur tilbake til Folkvord og mot Voll igjen var jeg virkelig langt oppe i sonene og valgte å ta turen hjem via Skjæveland. På slutten av turen stoppet jeg opp en liten stund og la kjedet ned på den lille skiven framme(og her passer jo navnet usedvanlig godt)slik at krampetendensen nederst i lårene bare ble en tendens. Jada, jeg hadde rett og slett fått en tigirs sykkel med 50-tenner framme som eneste alternativ. Jeg kjente jeg hadde trent dagern etter for å si det sånn.

Nuvel, det måtte vel bli bedre på torsdagen? Ja, det skulle vise seg at været ikke var bedre enn på tirsdagen(noe som jo forsåvidt ville vært litt vanskelig), men jeg trodde jo at vi skulle starte 1800 fra Optimera, så da jeg kom syklende inn på parkeringsplassen ca. 1744 var jeg litt overrasket over at det ikke var noen andre der, men jeg syntes jo at jeg dro kjensel på noen av bilene … aha, så treningen hadde begynt 1730 ja. Det var ikke så mye annet å gjøre enn å dra i retning Voll/Bore kirke, og atter en gang var jeg på vei forbi Julebygda på midten av 80% alene.

Men ikke så galt at det ikke er galt i det hele tatt, jeg tok laget igjen på Bore kirke(nå ligger det ikke noen ekstrem bedrift i det i og med at de hadde stoppet for å snakke litt om opplegget mens Geir Ingen skiftet slange på bakhjulet). I hvertfall ble det sykling ned til Nærland, og herremingud som det blåste, og du verden så kaldt det var. Fint å ha gode skoovertrekk sånn at det vannet som kom seg inn i skoene mine ble skvulpende inni skoen uten å renne ut.

Det gikk ikke så aller verst heller, litt skummelt med den første rulletreningen, og litt skummelt når man ikke har syklet sammen med alle, men det gikk ganske fint ned til Nærland, der var det en kjapp stopp der jeg spiste bananen min. Det skulle vise seg at jeg burde hatt mer med meg …

Turen tilbake til Bore gikk mye raskere i medvinden, litt mer strekk i laget til tider, men vi fikk jo justert oss inn etterhvert synes jeg. Det ble mindre nedbør også, så jeg ble lit varmere i skrotten.

På vei fra Bore kirke mot Optimera i den slake bakken opp mot Julebygda kjente jeg det var som om kreftene bare svant hen, og det er vel ikke helt usannsynlig at den litt ensomme starten på treningen hadde tappet meg littegrann. Jeg hadde ikke mer mat, men tenkte at Joker Julebygda kunne by på en «New Energy» og kanskje en banan eller en bolle, heldigvis hadde Rolf en ekstra energibar på lomma som han gav til meg(takk Rolf, den gjorde susen)for Jokerbutikken var stengt. Da de andre tok til venstre i sentrum av Julebygda var jeg snar med å fortelle Torbjørn at jeg tok andre veien hjemover og syklet rett ned til til Ganddal og hjem rundt Stokkelandsvannet.

Ja, forresten, jeg hadde jo selvsagt ikke klart å justere krankgiret mitt skikkelig til denne turen heller, men nå tror jeg at det skal fungere.

Vel, dette ble voldsomt langt, men det er Flandern rundt på søndag. Jeg har selvsagt skrevet litt om det før, og rittet har jo ikke forandret seg nevneverdig siden 2009, de ivrigste kan jo titte litt her: https://garefarset.wordpress.com/2009/04/03/rolig-kjedekjøring-og-flandern-sa-klart/

Da vil man i tillegg kunne lese litt om hvordan jeg sliter i medvinden, intet nytt under solen altså. Jeg tror Cancellara vinner på søndag, Thor sparer litt krutt til neste søndag.

Snart i gang med fellestrening nå

Da er VM i banesykling over for denne gang, og for de av oss som har fulgt littegrann med har det vært mye moro. Banesykling er antagelig det tøffeste som finnes i hele verden(ja, innenfor sykling altså)og tenk om det hadde vært en skikkelig velodrom i nærområdet her! Det hadde virkelig vært noe, da skulle jeg hatt en forskikkelig banesykkel, det er helt sikkert! (Jada, jeg hadde ikke vært noe god på det heller, men det hadde nå i det minste vært morsomt tror jeg. Dessuten hadde det vært en glimrende anledning til å skaffe seg ennå en sykkel 🙂 )

Gent-Vewelgem er over, jeg fikk ikke sett en meter av rittet takket være nattevaktshelg, jeg «rakk» ikke engang å skrive noe om det på forhånd. Den/de som har savnet forhåndsinfo om dette må desverre vente til neste år(tidligst). Uansett er helgen sikkert en opptur for Quick-Step og pulver-Tom som jo ikke har fått til så mye til nå i sesongen. Nå er sesongen virkelig i gang med Vlaanderen neste søndag og rosinen i pølsa: Paris-Roubaix! Det skal bli en fin-fin søndag, først et fantastisk morsomt sykkelritt på TV, deretter til stadion for å se Viking grisebanke Molde og OGS.

Nuvel, på torsdag braker det løs med fellestrening og jeg gleder og gruer meg. Det Grønne Lynet er nesten klar for rulletrening, jeg må bare demontere det kranklageret jeg reparødela, få på nytt kranklager, sette på kompaktkranken og sette på den fine nye 11-28 kassetten og det nye kjedet, så er alt på stell. Den kjipe sorte styretapen får sitte på til jeg finner ut om hendlene står sånn noenlunde greit plassert, eller om de skal ned et lite hakk. Slår langtidsvarselet til får vi brukbart vær på første fellestrening også, og det skal man ikke forakte.

Quo Vadis?

Ok, så betyr det «Hvor går du(hen)?», mens jeg er mer opptatt av hvor jeg går. Eller for å være ennå mer nøyaktig, hvor jeg står. Da selvsagt i forhold til syklingen.

De som ikke måtte ha fått det med seg, jeg hadde et relativt langt opphold i syklingen fra omtrent ca. 23. juni 2009 og fram til januar i år. Oppholdet er ikke så mye å være stolt av, men det startet jo med alle mødres hjernerystelse 4 dager før T-O det året, og jeg var vel i mitt livs form sånn rent sykkelmessig(ikke at det betydde at mennesker stod langs veien i dyp ærefrykt over min form, men jeg var klar for å sykle 540 km med 1845 laget, og tror jammen at det ville gått bra). Fem ukers sykemelding med en litt kjedelig svimmelhet gjorde ikke underverker på formen, og selv om jeg syklet litt senere den høsten ble det på sett og vis ikke det helt store. Fjoråret ble ennå værre, og jeg kom ikke i gang på noe som helst vis.

Derimot har jeg kommet godt i gang med syklingen i år. Det har riktignok ikke vært syklet de lange distansene, og det har ikke vært sjukt mange økter i uken, men det har trillet på jevnt og trutt med det som i all hovedsak har vært bakkeintervaller. Nå er det slik at jeg har måttet legge bakkeintervallene til kveldstid i all hovedsak, og det betyr at de, til nå i hvertfall, har foregått i mørke. Siden jeg i tillegg har manglet batteri i pulsklokken min har de vært kjørt i mørke på følelsen. I dag skulle det bli en slutt på dette, jeg skulle sykle bakkeintervall i dagslys MED pulsklokke som i tillegg hadde batteri. Det var en uke siden sist, i all hovedsak på grunn av det som på fint kalles omgangssyke(noe som er et merkverdig begrep da den varer mye lenger enn 45 minutter, på den annen side har det gått på omgang i hele familien, og det setter en ekstra spiss på dagen når begge gutta spyr i kor … jeg unngikk mye av problemene i den enden, men … nei, jeg skal spare dere for detaljer)og jeg håper at uken med «litt» sykdom er med på å forklare den dårlige dagen min.

Jeg fikk ikke pulsen over 88%, og nå har jeg jo dessverre ikke noe å sammenligne med(og tar høyde for at makspuls kan være satt feil, jeg får se om jeg våger meg på en test senere i uken), men jeg synes jeg burde vært høyere. Jeg ser av grafene mine at jeg nok startet det første draget litt vel fort, var vel litt ivrig men pulsen burde jo allikevel gått litt høyere synes jeg. At jeg fikk vondt i hodet i tillegg gjorde ikke intervallet noe morsommere. Nuvel, hodepinen, den lave pulsen samt følelsen av å være nærmest ferdig gjorde at jeg ikke syklet til topps av bakken slik jeg pleier og dette bidro heller ikke til å gjøre dagen særlig god. Det positive er at jeg kjørte tre drag til, jeg klarte å roe tempoet littegrann, kjørte meg opp til samme puls(og samme sted i bakken)og syklet hjem.

Så, dette har altså medført at jeg er ytterligere uroet over hvor jeg står hen i forhold til lag 3 når vi snart skal starte fellestreningene. Jeg er med andre ord bekymret, det vil ikke være særlig motiverende å sykle fellesturer i sone 4 akkurat. Jeg får heller ikke med meg den første lørdagen da jeg selvsagt har jobbehelg. Derimot er jeg med på lagmøte og bakkedrag i Melsheia(gulp)dagen etter. Så vil vel torsdag 31.3 si noe om hvordan jeg ligger an i forhold til laget.

Spent? Å jada!