Siden jeg(på nytt)har startet med sykling som trening mot et klart definert mål, og på nytt er en slags middelmådighet som ikke en gang kan sies å være særlig perfeksjonert, blir det uvergerlig snakk om forbikjøring forbisykling. Dette er jo et fenomen som trigger mange av oss, og jeg kjenner selv av og til på en liten hang til dette.
Som regel er det jeg som blir forbisyklet, og som regel tåler jeg dette relativt godt. Det betyr at jeg biter det i meg, men gråten er selvsagt ikke langt unna. Jeg har beskrevet dette i et par tidligere innlegg som jeg ikke orker å finne akkurat nå, men kort oppsummert er alle forbisyklinger godkjente helt uavhengig av type sykkel, type rytter og type tur. Dette betyr for eksempel at om du sykler forbi en 3-åring som sitter på en sånn trehjuls-sykkel med en stang som mor(eller far)kan dytte småttingen på, så er det en godkjent forbisykling(det er ikke en strålende prestasjon, men forbisykling er det like forbanna). Det samme er det om du sykler forbi en eldre dame på en gammel sykkel med maks tre gir og ballongdekk, det teller det også.
Når det gjelder dette med å bli forbisyklet er det selvsagt viktig å ha unnskyldningene på lur, – jeg er på en sone-1 tur, jeg roet meg litt ned etter å ha gønnet opp Lurahammeren(haha, I wish), eller man kan(i ekstreme nødstillfeller)late som man har tekniske problemer av noe slag.
Alle disse forklaringene har selvsagt bakgrunn i en sann historie fra virkeligheten. For noen uker siden syklet jeg til jobb litt senere enn vanlig siden jeg skulle på kurs i motiverende intervju, som i hovedsak går på å gjenta det siste som blir sagt til deg(jaså, så det går ut på å gjenta det siste som blir sagt?), eller evt. komme med et synonym for det du sa(jaha, så det dreier seg om å si noe lignende?). I et slakt parti der tok jeg igjen en mann som syklet litt saktere enn det jeg gjorde og dermed syklet jeg forbi og fortsatte i Strandgaten mot den lille humpen i veien der den går over jernbanen, jeg roet meg littegrann ned og heisann, der kom samme mann på utsiden av meg gitt(han tok lite hensyn til den traileren som måtte bremse opp(og som tutet gaaanske kraftig på ham)men forbi kom han. Selvsagt littegrann irriterende(men jeg hadde sola i øynene akkurat her), men sånn er livet for en som ikke akkurat klatrer som … eeeehhh, en som er skikkelig god til å klatre. Jeg fikk heller ikke sjansen til å ta ham igjen da han tok rett fram, mens jeg svingte til høyre mot den fryktede Lurahammeren.
Jeg fikk et bestemt inntrykk av at vedkommende tok et seriøst magadrag for å sykle forbi meg, men det er jo lov.
På hjemveien, ganske nærme sentrum tok jeg plutselig igjen samme mann … og uten å lage noe stort nummer av det syklet jeg forbi ham igjen. Det var litt festlig, men jeg visste ikke at det skulle bli ennå bedre(ja, jeg er ikke et bedre menneske enn dette dessverre), for jeg måtte innom Spinn for å kjøpe nye klosser til skoene mine, som det jo var et visst behov for.
Jeg brukte ikke langt tid i butikken, og til min store forbløffelse fikk jeg øye på den forbisyklede syklisten et stykke oppe i Austråttbakken,
og nå skal jeg lett rømme inn at det gikk en liten djevel i meg. Så jeg tok i alt jeg kunne(som selvsagt ikke var så mye, men avstanden minket og minket, og rett før 98% innså jeg at jeg hadde en reell mulighet til å takke for den tøyseforbikjøringen tidligere på dagen(og velger her å ignorere at jeg muligens var like tøysete), så like etter toppen av bakken tok jeg ham igjen igjen(ahem), og kunne sykle glad og fornøyd resten av veien hjem.
At denne karen var ute på en sone-1 tur er selvsagt helt utenkelig
Ja, jeg er nok ikke noe bedre menneske, men den dagen var jeg en bedre syklist og som vi alle vet, en real forbisykling teller alltid, og to reale(nåvel)forbisyklinger teller ennå mer!