Quo Vadis?

Ok, så betyr det «Hvor går du(hen)?», mens jeg er mer opptatt av hvor jeg går. Eller for å være ennå mer nøyaktig, hvor jeg står. Da selvsagt i forhold til syklingen.

De som ikke måtte ha fått det med seg, jeg hadde et relativt langt opphold i syklingen fra omtrent ca. 23. juni 2009 og fram til januar i år. Oppholdet er ikke så mye å være stolt av, men det startet jo med alle mødres hjernerystelse 4 dager før T-O det året, og jeg var vel i mitt livs form sånn rent sykkelmessig(ikke at det betydde at mennesker stod langs veien i dyp ærefrykt over min form, men jeg var klar for å sykle 540 km med 1845 laget, og tror jammen at det ville gått bra). Fem ukers sykemelding med en litt kjedelig svimmelhet gjorde ikke underverker på formen, og selv om jeg syklet litt senere den høsten ble det på sett og vis ikke det helt store. Fjoråret ble ennå værre, og jeg kom ikke i gang på noe som helst vis.

Derimot har jeg kommet godt i gang med syklingen i år. Det har riktignok ikke vært syklet de lange distansene, og det har ikke vært sjukt mange økter i uken, men det har trillet på jevnt og trutt med det som i all hovedsak har vært bakkeintervaller. Nå er det slik at jeg har måttet legge bakkeintervallene til kveldstid i all hovedsak, og det betyr at de, til nå i hvertfall, har foregått i mørke. Siden jeg i tillegg har manglet batteri i pulsklokken min har de vært kjørt i mørke på følelsen. I dag skulle det bli en slutt på dette, jeg skulle sykle bakkeintervall i dagslys MED pulsklokke som i tillegg hadde batteri. Det var en uke siden sist, i all hovedsak på grunn av det som på fint kalles omgangssyke(noe som er et merkverdig begrep da den varer mye lenger enn 45 minutter, på den annen side har det gått på omgang i hele familien, og det setter en ekstra spiss på dagen når begge gutta spyr i kor … jeg unngikk mye av problemene i den enden, men … nei, jeg skal spare dere for detaljer)og jeg håper at uken med «litt» sykdom er med på å forklare den dårlige dagen min.

Jeg fikk ikke pulsen over 88%, og nå har jeg jo dessverre ikke noe å sammenligne med(og tar høyde for at makspuls kan være satt feil, jeg får se om jeg våger meg på en test senere i uken), men jeg synes jeg burde vært høyere. Jeg ser av grafene mine at jeg nok startet det første draget litt vel fort, var vel litt ivrig men pulsen burde jo allikevel gått litt høyere synes jeg. At jeg fikk vondt i hodet i tillegg gjorde ikke intervallet noe morsommere. Nuvel, hodepinen, den lave pulsen samt følelsen av å være nærmest ferdig gjorde at jeg ikke syklet til topps av bakken slik jeg pleier og dette bidro heller ikke til å gjøre dagen særlig god. Det positive er at jeg kjørte tre drag til, jeg klarte å roe tempoet littegrann, kjørte meg opp til samme puls(og samme sted i bakken)og syklet hjem.

Så, dette har altså medført at jeg er ytterligere uroet over hvor jeg står hen i forhold til lag 3 når vi snart skal starte fellestreningene. Jeg er med andre ord bekymret, det vil ikke være særlig motiverende å sykle fellesturer i sone 4 akkurat. Jeg får heller ikke med meg den første lørdagen da jeg selvsagt har jobbehelg. Derimot er jeg med på lagmøte og bakkedrag i Melsheia(gulp)dagen etter. Så vil vel torsdag 31.3 si noe om hvordan jeg ligger an i forhold til laget.

Spent? Å jada!