Dagen min startet ganske middels, siden mine barn er såpass små må de få lørdagsgodteri tidlig på dagen(hadde de fått det til barne-tv hadde det bare blitt kaos). Derfor stod to av mine søte små og hoppet i sengen min(og konemor sin)klokken 0700 og ropte: » Vi vil ha frokost, vi vil ha frokost». Jeg måtte opp omtrent på den tiden uansett og det var da jeg kjente hvor utrolig tunge bein jeg hadde, og da i særdeleshet lårene … sukk … Tankene om å skippe hele fellesturen lå snublende nære, det ville uansett passe bra i og med at jeg tross alt skulle på nattevakt på kvelden, og det var ikke akkurat ubegrenset med tid til søvn før jobb heller i og med at konemor skulle klemme inn en kort aftenvakt denne dagen også. Vel, ungene fikk frokost og snop, jeg fikk fred, fordragelighet(relativt sett) og frokost. Desverre skulle det vise seg at frokosten og en supergod kopp med kaffe(javisst, espresso)gjorde susen for beina. Ehhhh, det vil si at jeg følte meg såpass god at det ville være dustete å avlyse treningen. Dessuten så været usedvanlig bra ut, yr.no hadde meldt om svært moderate mengder med vind og jeg hadde i tillegg skiftet slange og pumpet opp bakdekket til et fullt ut akseptabelt trykk dagen før(det skulle vise seg at det muligens var gjort en noe suboptimal jobb senere).
Med andre ord ble det til å kle på seg sykkeltøy, og trille i retning Optimera. Desverre startet jeg ikke opp min trofaste Edge 500 ut fra en tanke om at jeg ikke ville sitte å se på en snitthastighet som var mye lavere enn den reelle i og med at det ville bli en stopp på 5-8 minutter på Optimera. Dette medførte jo at jeg ikke kunne logge over 100 kilometer på denne turen, men bare lusne 99,44 … fillern! På den annen side kunne jeg sitte og se på en betydelig bedre snitthastighet enn det jeg har gjort tidligere. Bare så synd at den skulle bli litt ødelagt av at jeg klarer å punktere etter omkring 435 meter av turen. Så mye for jobben med å skifte slange og slikt på fredagskvelden altså.
Turen gikk i fint tempo, vi syklet i samlet flokk til Bore, der delte vi oss i to grupper og skulle kjøre rulle ned til Brusand. Min gruppe startet sist, og var antagelig litt raske på labben til å følge på i og med at vi syklet forbi den første gruppen uten at det var intensjonen i utgangspunktet(det betyr selvsagt ikke at det ikke regnes som en ren forbikjøring. Det er et sinnrikt poengsystem for dette som jeg evt. kan greie ut for en annen gang, men poeng er det). Vi nådde tåken når vi nærmet oss Nærland(om hukommelsen min fortsatt fungerer sånn noenlunde)og det var rett før vi kjørte på 44 igjen at jeg virkelig begynte å kjenne på det. Pulsen var ikke såååå høy, men følelsen var ikke bra i det hele tatt. Vel, det var bare å drikke en slurk eller to, og satse videre i håp om at det skulle bedre seg(det skulle det), jeg hadde tross alt syklet cirka 230 km allerede denne uken. Den samme følelsen skulle returnere rett før Jærgarden, men nå visste jeg at det snart bare var nedoverbakke til Brusand og en liten stopp for det som hadde vært et nødvendig ærend i noen mil allerede.
Solen var på plass på Brusand, og etterhvert kom vi oss avgårde på en for meg helt ny veibit. Det var litt svingete og smalt og det skulle etterhvert gå riktig fort med oss i det som nå atter var en samlet gruppe. Det hjalp sikkert ikke noe på farten(dvs. det hjalp jo veldig på farten)at vi hadde plukket med oss noen sprekinger fra lag 2 samt at vi hadde vinden i ryggen og en generell kjøreglede blant flere i laget, men det ble endel rykking og napping i en lengre periode. Relativt fort gikk det også. Heldigvis roet det seg ned etterhvert, og da vi kom til Kverneland og Ivar bestemte at vi måtte over til Figgjo for å komme over 100 km var det heldigvis så rolig oppover at selv jeg klarte å henge med. At det skulle bli så rolig i strekket fra Figgjo mot Sandnes på sykkelstien at vi skulle bli forbisyklet av en «matpakkesyklist» med ryggsekk og bagasjebrett ser jeg på som et rent arbeidsuhell og vil heretter late som om det ikke skjedde(jfr. reglene og poengene når det gjelder både forbikjøring og det å bli forbikjørt).
Ved Høyland kirke svingte jeg av og hjem for mat og søvn, og det var der jeg registrerte at jeg manglet 560 meter på rene 100 km. Jeg vurderte å sykle litt rundt om for å logge tilstrekkelige meter, men ville hjem, dessuten trøstet jeg meg med at jeg tross alt hadde syklet til Optimera allerede, og således strengt tatt var over 100 selv om jeg ikke kunne bevise det.
Tunge bein? Å jada, men nå skal jeg ikke sykle før tidligst på tirsdag(tror jeg).
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
garefarset 