Da er det vel egentlig klart, det blir ingen T-O på meg i år heller. I fjor ble det ikke noe T-O av den grunn at jeg ikke trente noenting(noe jeg fikk svi for i januar i år), og året før klarte jeg jo kunststykket å gå i bakken med hjernerystelse på tirsdagen før rittet startet … Så hva er det nå da? Treningen har ikke vært så aller verst(bortsett fra mangelen på langturtrening(som neppe er over med de to turene vi hadde i helgen)), jeg har satt av tid, og jeg har ikke veltet og pådratt meg hjernerystelse ennå. Joda, det viser seg at en noe perifer bekjent(såpass perifer at han ikke engang er facebook-venn)har planlagt å sykle Race Across America(eller RAAM som «vi» liker å kalle det). Et aldri så lite ritt på 4800 km, som må gjøres på minimum 12 døgn for å få det godkjent. (www.raceacrossamerica.org) For å gjennomføre noe sånt i soloklassen må man ha et mannskap der en bør/skal/må være litt bevandret innenfor helsefag. Det skulle vise seg at det ble meg. At jeg også kan skifte en innerslange har dessuten gjort at jeg skal øse av mine mekanikerkunnskaper på turen.
Forresten, det er da sikkert noen av dere som kjenner Jens, han som skal gjøre den tyngste delen av jobben med å sykle nesten 9 T-O`er på 12 dager. Han syklet med Team Jærens ekspresslag for to år siden, og Spinn Styrbjørn i fjor. Det blir med andre ord noe lenger i år for ham.
Dette er jo litt trist da det har vært moro med lag 3 til nå, men om ikke annet skal jeg jo se hvor langsom jeg kan være opp Byklebakken sammen med dere i slutten av måneden.
Dette betyr at det ikke blir noe Nordsjøritt, som egentlig ikke er noe stort tap. Jeg aner fortsatt ikke hvorfor jeg forsøkte å melde meg på, men jeg har en billett om noen er interessert i å kjøpe den. Det betyr også at om det er noen i lag 3 som ikke har kjøpt billett til T-O, og har funnet ut at det er kolossalt kjekt å sykle sammen, så er det muligheter for å kjøpe en billett der også.
Det er kjekt å sykle sammen, og det var kjekt med tur i helgen som var også. Det var ikke like kjekt hele tiden, Tonstadbakken var litt bedre enn sist gang jeg syklet den, men det var nok bare på grunn av været. Jeg mistenker at jeg var i litt bedre form for to år siden(det operative ordet er «litt» her), men da vi startet på bakken den gangen startet det med et regnvær som gjorde at Morten Z. AKA Mario-Morten rett og slett ødela den ene pedalen sin for å slippe å sykle mer(vi syklet med følgebil og matkasser for treningens skyld), denne gangen var det fremfor alt varmt, og det er en hul seier at jeg hverken stoppet opp eller ble dyttet i og med at jeg ikke klarte å holde følge med laget. På den annen side ble det en grei avslutning med Ragnhild og Fredrik som til og med var med og ventet på Helleland da jeg måtte ha mer vann og litt mat. Det var fin-fint å sykle inn til Grand Hotell og bli møtt av en smilende Torbjørn som gav meg en velfortjent kald en etter det som allikevel ble fine 17 mil.
Returen ble en ekstrem opptur for egen del. Antagelig delvis fordi jeg hadde lovet meg selv å sykle så billig som mulig(selv om jeg bidro i rullen de siste 400 meterne før vi kom til E39, og således også kan si at jeg var med … )for det var neppe bare langturtreningen fra dagen før som hadde fått effekt allerede. Uansett gikk det veldig fint, ja, sånn bortsett fra at jeg nesten forårsaket kræsj, velt og i hvertfall en nestenulykke rett før Bjerkrheim. Jeg satt helt bakerst, så framover og så at veien gikk fint rett fram og tenkte: «Nå er det på tide å spise littegrann» I det jeg har fått hånden i baklommen stopper laget nesten helt opp siden vi tross alt skulle ta av veien i en 90 graders sving. Heldigvis var det en bitteliten «skulder» av hardpakket grus mellom asfalten og den relativt bratte grøften der jeg kunne skli «grasiøst» opp på siden av de aller, aller fleste i laget mens jeg i det minste fikk begge hendene på styret igjen. Jeg lurer på om jeg sa noe sånt som: «wæææææææææææ» mens dette skjedde.
Note to self: Planlegg spisingen ørlite bedre!
Bakken opp til Gloppedalsura gikk veldig greit, og selv om pulsen var lavere enn dagen før i Tonstadbakken var jeg ikke såååå langt bak laget da jeg kom til toppen. Lappene på Byrkjedalstunet var like gode som de pleier, og på denne stoppen fikk jeg i det minste tid til å drikke kaffe(i motsetning til på GP`en der strenge-Torbjørn startet laget igjen omtrent da trakteren var ferdig med en ny kanne. Straffen for å ikke kjøpe kaffe med en gang med andre ord). Resten av turen til Sandnes gikk veldig fint for egen del, og jeg fikk vist for meg selv at Oltedalsbakken er mye, mye slakere enn bakken opp fra Dirdal.
Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.
garefarset 