2012, sesongen er i gang! Helt sant.

Ok, noen synes kanskje det er sent å starte sesongen i slutten av februar, og de har forsåvidt rett i det. Ikke at jeg ikke hadde tanker om å sykle tidligere altså, det er ikke gode intensjoner det skorter på hos meg, det er mer det med å gjennomføre dem.

Jeg har f. eks. kjøpt meg en fin-fin balanserulle som jeg tenkte jeg kunne sykle litt på når konemor var på kveldsvakt og ungene var i seng … har jeg syklet på den? Neida. Har jeg prøvd den? Njaaaei, har ikke det. Har konemor testet den? Jepp! Gikk det bra? Javisst, mye fordi jeg støttet henne hele tiden.

Men nå er altså sesongen i gang, gode intensjoner er(i hvertfall delvis)gjort om til reelle sykkelturer. Noen vil muligens starte med noen forsiktige turer i nabolaget, kanskje noen bakkeintervaller i en ikke altfor lang bakke. Det har jo tross alt ikke blitt syklet sååååå mye de siste månendene. Tenker jeg sånn? Ja, jeg gjør jo i og for seg det, men når vinterferien er et faktum, og den lille vovven skal være med på ferie er det jo som kjent ikke plass til alle i bilen. Så da er det jeg som tyr til en kombo av NSB og sykkelen. Nå er det ikke sånn alvorlig langt det skal sykles, det er snakk om 5 mil sånn ca. og det er heller ikke flere pass som skal … ehhh passeres. Det er uansett fem mil, og siden jeg er vant til å syklefortfort-ish, så måtte jeg selvsagt tråkke litt ekstra til fra Snartemo retning Lista sist torsdag. Rapportene var at all snø og is hadde regnet bort, yr.no meldte om bra vær, så jeg tenkte at Det Grønne Lynet måtte være et fint alternativ.

Det Grønne Lynet er forresten i ferd med å bli omskapt til en supercommuter, og var nå kommet så langt på veien at den var blitt utstyrt med et feiende flott bagasjebrett(bildet er ikke tatt ennå), og jeg skal si at det var litt anderledes å kjenne på ca. 10 kg på bagasjebrettet i litt krappe svinger osv. osv. Dette gjorde meg forsåvidt heller ikke til noe bakkemonster, men der er jeg såpass dårlig at det egentlig bare er fint å ha noe(ekstra)å skylde på(som om ikke det å være dårlig skulle være bra nok).

Siden jeg hadde husket min Edge 500 på denne turen var det klinkende klart allerede fra start at dette kom til å gå sakte, til gjengjeld ville pulsen være høy. Det gikk sånn noenlunde greit fram til Lyngdal. Etter Lyngdal er det blitt noen fine nye tunneller der man sykler utenom dem på den gamle veien, fin-fin løsning egentlig, men det er jo ikke så mye trafikk der, og dermed blir f. eks. ikke is like fort slitt vekk som på en vanlig vei. Jeg så partiet med is i den slake oppoverbakken, jeg hadde god til til å stoppe før isen. Jeg så også at det var ganske lite is, og at det var veldig mange bare flekker i isen, så jeg tenkte: «Dette kan jeg sykle over». Det kunne jeg ikke! Jeg rakk å løse den høyre foten ut av pedalen, i hovedsak fordi jeg falt mot venstre tenker jeg. Det var ikke rare farten jeg hadde men det er nå uansett merkelig hvor vondt det er å bare falle til siden. Uansett var jeg ikke skadet, og ennå viktigere, ingen hadde sett meg. Det var bare å sykle videre(etter å gå forsiktig de siste 6 meterene med is). Snitthastigheten min var selvsagt fullstendig ødelagt av denne uplanlagte stoppen(for den var jo selvsagt ikke ødelagt av den latterlig lave gjennomsnittsfarten jeg hadde holdt allerede, nei-nei-nei), og siden jeg, som vanlig, hadde planlagt mat på turen litt dårlig, ble det etterhvert tvingende nødvendig med en stopp i Farsund for en skolebolle og en halvliter sjokolademelk. Fantastisk! Det begynte forresten å regne bittelittegrann i Farsund, ikke fullt så fantastisk, og slett ikke noe yr.no hadde  tatt høyde for, men jeg var godt kledt, og ved godt mot. Sjokolademelken gjorde susen.

Strava forteller meg at turen til Lista var på rett over 50 km, underlig nok var returen på søndag på bare 47 km, til gjengjeld var det ennå mer slitsomme kilometer. Jeg regner med at alle vet hvor grusomme bakkene fra Kvås opp mot Snartemot er!! Strava forteller meg også at jeg hadde omtrent halvparten av begge turene på terskel … kanskje ikke sånn man anbefaler å starte med, men sånn er det. Særlig når man har et tog man skal rekke på Snartemot. Jeg hadde ikke mye høy i hatten på vei til Lyngdal og skal rømme inn at jeg snek meg i å stoppe og sjekke ut busstidene opp til Snartemo på en søndag. Det viste seg at jeg var 1 time for sein til den bussen som korresponderte best med 15:03 toget fra Snartemo, den bussen går fra Lyngdal klokken 11:59, men bare om du bestiller den minst to timer i forveien. Jeg ble så deprimert av dette at jeg glemte at jeg burde ha kjøpt noe mat på kiosken der(lærte altså nok en gang ingenting fra torsdagen, eller tidligere turer på sykkel, eller for den saks skyld konemor som lurte på om jeg skulle smøre niste), tenkte at to timer bør holde til Snartemo, og startet med syklingen igjen.

Det ble tyngre og tyngre, jeg kjente at jeg ble lei, slapp og ikke minst sulten. Jeg visste at jeg hadde omkring 15 km igjen og lurte på hvordan i all verden det skulle gå an med bare vann. Heldigvis kom jeg på en ting, jeg hadde jo et sånt fint kolibri-marsipan-påskeegg i bagen min som var stroppet forsvarlig fast på det fine bagasjebrettet. Men hadde jeg tid til å stoppe? Jeg tenkte at jeg sykler til Kvås før jeg stopper, men en snau km senere ble det klart at jeg måtte stoppe om jeg skulle ha håp om å klare det. Neste gang skal jeg ha marsipanen i en lomme i jakka. Eller noe annen mat lett tilgjengelig, uansett gjorde egget susen, og jeg tråkket lystelig i vei mot et Kvås som på mystisk vis virket å ligge lenger unna en noen gang, og tiden gikk.

De som er lokalkjente vet at det er noen voldsomme(ehhhe, nåja)bakker rett etter Kvås  i retning Snartemo(ok, sant skal sies, det er ikke på noen måte ille om man sykler littegrann sånn nå og da, bakken fra Kvås mot Konsmo derimot, den er ganske dryge)og jeg kjente på beina, farten og ikke minst tiden og begynte for alvor å få tvilen i mitt hjerte … «jeg rekker ikke toget» «Jeg rekker ikke toget» «neste tog er fullt» «jeg må faktisk sykle tilbake til Lyngdal og håpe det er plass på bussen til sykkelen min» Kanskje ikke den mest positive samtalen man kan ha meg seg selv, men sånn var det. Jeg kreket meg opp bakkene og bestemte meg for at jeg måtte rekke det, og på nærmest forunderlig vis klarte jeg det. Jeg rakk toget(med god margin til og med)og kunne sitte og puste lettet ut i solveggen på Snartemo stasjon. Da toget endelig kom kjøpte jeg all maten damen hadde i kafeen før jeg lykkelig kunne snuble meg på plass med lett skjelvende ben i vognen min. Sykkelsensongen er i gang.

Dette innlegget ble publisert i Uncategorized. Bokmerk permalenken.

Legg igjen en kommentar

Fyll inn i feltene under, eller klikk på et ikon for å logge inn:

WordPress.com-logo

Du kommenterer med bruk av din WordPress.com konto. Logg ut /  Endre )

Twitter-bilde

Du kommenterer med bruk av din Twitter konto. Logg ut /  Endre )

Facebookbilde

Du kommenterer med bruk av din Facebook konto. Logg ut /  Endre )

Kobler til %s