Starten på alt?

Da har jeg altså flagget min interesse for Trondheim-Oslo til sommeren, målet er satt og nervøsiteten begynner allerede å sette inn. Dette er godt hjulpet av at jeg ikke har syklet noe særlig de siste 8-10 ukene, det hjalp ikke å bli påkjørt i høst av en ivrig dame i Audi som ikke syntes vikeplikt var så viktig … Nå er jeg forsåvidt ferdig med den saken(selv om mitt noe umotiverte og generelle Audi-hat har fått ny næring så klart).

Det nye året bærer alltid med seg en fantastisk mulighet til en ny start, NÅ skal det alt bli bedre, dette året skal jeg til og med trene intervaller! Det viktigste er imidlertid å komme igang med treningen, og da passet det fint at en kamerat mente at 4. januar var en fin dag for litt loking i Melsheia. Det eneste jeg måtte sørge for var å bytte framskifteren på Paragonen min som var blitt ødelagt i en aldri så liten velteulykke i boden. Denne ulykken skjedde forsåvidt omkring midtsommers i 2008 og ble ikke oppdaget før jeg skulle ut på det som ble den siste offroadturen i 2008(det er en litt kjip følelse å skulle gire opp litt når du er på granny`en, det ikke er noe motstand i spaken, og planene er lagt for en finfin runde fra Tasta og rundtom Randaberg/Hafrsfjord/Madlasandnes og slikt, men litt harrymekking gir meg i hvert fall midtklingen å sykle med).

Vel, framskifteren ble byttet, og ny styretape ble lagt på styret(holker er for pyser), det var ikke engang sent på fredagen før jeg ble ferdig.

Lørdagen kom med relativt fint vær, jeg følte meg ikke like fin, men vi skulle jo sykle, det var jo avtalt! Det er surt å sykle sammen med noen som har drevet jobbsykling gjennom hele vinteren, endog med piggdekk, og som i tillegg ler av oppoverbakker … Jeg var IKKE lett og fin i kroppen, men det gikk nå i det minste framover, og giret fungerte uklanderlig.

Nuvel, for å gjøre en lang historie kort, jeg var ynkelig oppover, og like feig nedover som jeg pleier. Jeg var like patetisk på tekniske partier som jeg pleier, men her var jeg heldigvis omtrent på linje med kameraten min. Heldigvis kom jeg meg hjem uten å gråte altfor mye, og dusjen var fantastisk. Feberen kom snikende utover kvelden, men jeg klarte i det minste å legge ungene på egen hånd(konemor på jobb ja)før jeg måtte legge meg selv. I dag 21. januar kjenner jeg at jeg er i nærheten av frisk, og satser på at mandag blir en fin dag å starte jobbsyklingen med igjen, CX`en har fått nye hjul som ennå ikke har rullet en meter, dette blir bra.

Er det ca. 22 uker igjen? Er det nok tid? Jeg regner med at vi får vite det om drøye fem måneder!