Det grønne lynet, jomfruturen

På utallige oppfordringer(ehhh, nåja….)så kommer her historien om Det grønne lynet og jomfruturen. Tilfeldighetene vil ha det til at dette også var nesten-jomfruturen til Morten med sin Luigi.

Nå er det vel slik at de fleste som bygger en sykkel fra bunnen av(evt. starter med en ramme og deler)har en tanke om å teste sykkelen ørlite grann før de legger ut på jomfruturen, en slags pre-ride som viser at ting henger sammen, og at gaffelen ikke er løs, kranken trekker kjedet rundt, salen er i noenlunde riktig høyde osv. osv. Alt dette gjorde jeg unna ved å svinge rundt på veien rett utenfor huset en lørdag kveld i oktober. Syklingen var planlagt til søndag formiddag, og jeg ville bare sjekke at jeg hadde skrudd ting skikkelig sammen.

Dette bildet er tatt rett før jeg tar den ut for den meget vitenskaplige testingen.

Ferdig(joda, jeg burde kutte to ledd på kjedet, jeg vet det)

Det viste seg at ting stort sett var på g, det var bare ørsmå justeringer av salhøyden som skulle til(legg merke til NOS-salpinnen forøvrig, godt fornøyd med den selv om jeg tipper at salpinne/sal-komboen veier omkring 3 kilo alene(og dette ER lettvektsversjonen fra Brooks)).

Jeg bor ikke så gæernt langt unna Høyland kirke, og utgangspunktet for mange fine turer ligger rett i nærheten. Til tross for mine manglende evner oppover er jeg blitt veldig glad i den runden som tar meg til Vatnekrossen, over til Sviland med en sving innom og over ved Sviland kirke for så å sykle videre på veien mot Høle/Lauvvik. Så skarpt til høyre og så begynner Seldal…men når det er gjort så er det bare moro ned mot Svihus, videre til Sviland, opp til venstre over med Arboretet, og så hjem på sykkelstien langsmed E39. Det er vel en tur på snaue 5 mil, og går i meget varierende tempo.

Dette var grunnlaget for jomfruturen, vi var småheldige med været, det var stort sett oppholdsvær hele turen. Vi måtte selvsagt stoppe på veien og ta noen bilder av en meget stolt og fornøyd rytter.

Her er rytter også kledd i høstfarger for å matche årstiden.

I den store gleden det er å komme opp til toppen av Seldalsheia(en bakke som jeg aldri trodde skulle ta slutt første gang jeg syklet den…hmmmmmm, det kan bli et tema for morgendagen)måtte vi selvsagt stoppe for å dokumentere den store bragden(host-host).  Neida, hovedsaken var selvsagt å vise syklene atter en gang. Morten på sin Luigi, som jeg rett og slett har lokket fra «the dark side», tenk han var bare opptatt av MTB`er før…tsk-tsk, men nå er han ledet inn på den rette vei, og kan bruke kraften til gode formål.

Siden det er min jomfrutur, så stilte jeg meg opp jeg også.

Så, hvordan er det? Det er først og fremst rart(og litt skremmende)å sykle på noe du har laget helt på egen hånd. Den føles stødig, letthåndterlig og meget, meget komfortabel. Brooks-salen er ikke så værst, men den er veldig glatt(det er den fortsatt, lurer på om jeg blir fortrolig med akkurat det, den er jo akk-så-vakker, men jeg glir litt på den). Dekkene er supre på vått føre(og mindre supre der det er ørlite rim, men det har vi allerde snakket om).

Det var uvant med Campagiring, men utover det kan jeg ikke akkurat si at det er som himmelen vs. Shimano, jeg nøyer meg med å si at det er annerledes. Jeg kunne vel tenkt meg noen andre hjul på sikt, vi får se hva fremtiden vil bringe.

Alle var enige om at det hadde vært en fin tur.